Forfatter: Helle Maarud Andersen

Forrige uke i Buenos Aires var det tid for ikke bare mitt første hinderløp, men også mitt andre. Det første løpet var så vellykket og gøy at jeg bare måtte melde meg på et til.

På det første løpet var vi en gjeng på godt over 20 personer som løp sammen. Løpet hadde 30 hinder fordelt over 8 km. Det var opp mot 30 varmegrader og jeg var livredd for å svime av under løpet, men heldigvis inneholdt hindrene både gjørme og vann så varmen var gentlig ikke et problem. I utgangspunktet pleier man jo å løpe for å prøve å få en relativt grei plassering, men det viste seg fort at her var det ingen som brydde seg om plassering. Uansett om du kjente personene eller ikke var det nesten konkurranse om å få lov til å hjelpe hverandre. Det var altså et veldig hyggelig løp og så godt som alle løp sammen fra start til slutt.

Min herlige argentinske familie klar for løp.

Fornøyde etter vel gjennomført løp.

Så var det tid for løp nummer 2. Her var vi bare 4 personer som deltok, men det satte ikke en stopper for stemningen. Dette løpet var noen kortere, bare 5 kilometer med 15 hinder, men her var organiseringen noe bedre og vi fikk til og med startnummer.

2 hinderløp vel gjennomført og de blir definitivt ikke de siste!

– Helle

 

Endelig, etter å ha pratet om pingviner i en liten evighet skulle vi få se disse  skapningene. Planen var egentlig å finne en måte å se de på uten å måtte være med på en organisert tur. Dette viste seg å være umulig da pingvinene bor på en privat øy med sterke reguleringer på antall personer som får lov til å besøke øye hver dag. Godt å høre at de tar så godt vare på pingvinene da.

Dagen startet med en busstur langs kysten ut til Museo Acatushún de Aves y Mamíferos Marinos Australes som er et museum og forskningssenter for fugler og havdyr. Her har de en samling med over 5000 skjeletter. Vi fikk en omvisning av en kjempeflink student som jobbet på museet og hun kunne fortelle oss alt vi ville vite om havdyr og spesielt pingviner og delfiner.

Veldig klar for å se pingviner

Bilde: Paul Domish

Det gledet mitt dyrehjerte at det var strenge restriksjoner for turisme på denne øye hvor pingvinene har bestemt seg for å leve. For å beskytte pingvinene er det kun ett selskap som for lov å tilby turer hvor man kan få lov til å gå på øya sammen med pingvinene. Det er kun 40 personer som kan besøke øya daglig og kun 20 personer kan være på øya samtidig. Vi fikk streng beskjed om at det ikke var lov å ta med noe form for mat, drikke eller andre ting som kunne forstyrre det naturlige habitatet. Det var heller ikke lov å bevege seg nærmere enn 3 meter fra pingvinene, dette var noe vanskelig da noen av pingvinene trasket rundt på det begrensede området hvor vi fikk lov til å gå, men de viste ikke noe tegn til frykt så satser på at det gikk fint.

Bygger rede slik at det er klart til nye pingviner som snart blir født.

Vi fikk kun lov til å bevege oss på et lite området av øya, men øya var bokstavelig talt full av pingviner og det var pingvinreir overalt.

Andre selskaper kan kun tilby turistene å se pingvinene fra båten.

Bilde: Paul Domish

Bilde: Paul Domish

Et stykk fornøyd turist som har fått sett pingviner. Vi fikk én time til å se på pingvinene, én time har aldri gått så fort!

Bilde: Paul Domish

Etter å ha besøkt pingvinene tok vi sjøveien tilbake til Ushuaia. Det er så fint her!

Sjøløver.

Rikt fugleliv her nede.

Bilde: Paul Domish

Etter pingvinsafarien tok mammaen til han jeg kjenner i Buenos Aires meg med på tur med bilen ut til to innsjøer; Lago Fagnano og Lago Escondido. Første stopp langs veien var ved et utkikkspunkt hvor flere enn oss hadde lyst til å beundre det vakre landskapet.

På vinters tid er det populært med hundeslede med disse hundene. Det var over 100 hunder samlet og når en begynner å ule følger et nydelig hundekor!

Lago Escondido (Den gjemte innsjø, eller noe).

Lago Fagnano som er over 10 mil lang!

Denne dagen var virkelig helt fantastisk og en perfekt avslutning på 10 dager i herlige Ushuaia. Tusen takk til den skjønne familien til Hugo som har hjulpet meg med hva enn det måtte være og takk til Paul for bilder og godt lag!

Og Ushuaia, jeg kommer tilbake!

– Helle

Én av de siste dagene i Ushuaia tilbragte jeg på sykkel rundt omkring byen, kan ikke si det nok ganger, men for en nydelig by! Kunne lett ha bodd her =P Skal ikke flytte altså, men denne delen av Argentina er fantastisk. Ushiaua er klemt mellom hav og fjell, uansett hvor du drar er det fantastisk natur!

Chile på andre siden av «fjorden».

Andefamilien på tur.

– Helle

Ny tur! Denne gangen til en nydelig foss: Velo de la Novia, oversatt til norsk : «Brudeslør». Klar for tur med sekk, masse mat og klær. Turen var på ca. 20 minutter i et veldig lite utfordrende landskap, men viktig å være forberedt på alt 🙂

Bildene er tatt av Paul Domish.

– Helle

 

Vi troppet opp tidlig morgen klare for å bestige Cerro Medio. Ushuaia er fantastisk på den måten at her kan man bare ta på seg skoene, pakke sekken og gå i 15 minutter så er man så godt som på fjellet. Vi forhørte oss om ruten opp og den skulle være enkel å gå og enkel å finne. Jeg kan jo bare si det sånn at stien fant vi ikke og turen ble en 3-timers rundtur i skogen. Ikke at det var et nederlag da det var en vakker dag og fin natur. Fikk også leke modell for én dag så dagen ble til slutt innholdsrik den. Paul, som jeg møtte på hostellet i Ushuaia reiser rundt som fotograf, trengte noen å ta bilde av og snill som jeg er stilte jeg selvfølgelig opp 😉

Fikk selskap på veien.

På vei tilbake skimtet vi den perfekte plassen for å ta noen bilder; en noe sliten fotballbane med unger som spilte fotball og med en fantastisk bakgrunn i form av fjell resulterte dette i noen herlige bilder. Var jo veldig gøy å spille litt fotball igjen og da!

Obligatorisk lagbilde.

Neste dag var det klart for forsøk 2, men denne gangen med en lokal guide. Jeg har vært så heldig her nede og fått masse hjelp av familien til én jeg kjenner i Buenos Aires. Broren hans troppet derfor opp denne morgenen med den fine oppgaven med å få oss opp til Cerro Medio. Stien opp var vel egentlig alt annet enn vanskelig å finne, men etter min mening kunne kanskje skiltet vært hengt noe høyere opp. I snøvær bega vi oss ut på turen mot toppen og for en nydelig tur. Det snødde hele dagen, vi hadde utsikt i 2 minutter på toppen og det var iskaldt, men omgivelsene gjorde opp for snøværet. Fikk egentlig litt julestemning på vei opp og siden jeg hoppet over sist vinter var det et gledelig gjensyn med snøen for min del.

Fikk selskap på denne turen og gitt.

Friskt på toppen.

Det måtte en lokal til for å hjelpe oss til toppen. Takk for hjelpa Luciano!

Bildene er tatt av Paul Domish 🙂

– Helle

Tilbake i Argentina og ut på tur igjen! Etter en uke i Buenos Aires gikk turen sørover og nesten til Antarktis nærmere bestemt Ushuaia. For en vakker plass! Det skal jo litt til for å imponere oss nordmenn, men denne byen i enden av Andesfjellene og nesten på antarktis imponerer virkelig. Man kan enkelt gå fra byen og rett opp til fjellene som ligger bak byen.

Da jeg ankom byen ble jeg godt tatt i mot av familien til en av de jeg ble kjent med da jeg studerte i Buenos Aires. De hentet meg på flyplassen, ga meg omvisning og inviterte meg på lunsj. Snakk om gjestfrihet. De har virkelig tatt godt vare på meg her nede.

Første dagen gikk turen til Glacier Martial. Jeg trodde jeg skulle få se en isbre, men på grunn av for mye snø var det bare snø vi fikk se, men fin utsikt da!

På kvelden benyttet vi anledningen til å besøke et av museumene her i byen. Dette museet er et gammelt fengsel hvor de mest krimelle fangene ble sendt til i begynnelsen av 1900-tallet.

Slik så fengselet ut da det fortsatt var fanger der, de har beholdt denne delen av fengselet slik det opprinnelig så ut. Stakkars fanger, her var det iskaldt og nå er det vår her.

Onsdag gikk turen til nasjonalparken.

Beverland. I nasjonalparken og andre steder i Tierra del Fuego sliter de med bevere, da det er altfor mange av de og ingen rovdyr som spiser de. De ødelegger derfor store deler av naturen. Til tross for dette er de noen fascinerende dyr og litt av noen ingeniører, systemet deres er jo ikke annet en imponerende.

Verdens sørligste tog som ble bygget av fangene som ble sendt til Ushuaia.

Ville hester.

«Verdens ende».

-Helle

Første stopp i Bolivia – La Paz. Her hadde vi egentlig ingen planer annet enn et stoppested før Uyuni. Som Cusco ligger også denne byen godt over vår komforthøyde med sine 3 600 m.o.h. For å se mest mulig av byen ble vi med på en «free walking tour» hvor to studenter viste og fortalte oss om byen. De hadde mye fortelle og mange interessante historier og fortelle om byen og kulturen. Vi besøkte blant annet et heksemarked hvor det hang døde babylamaer i taket. De kunne fortelle at før bolivianske personer bygger for eksempel huset sitt må de ofre en død lama unge og begrave den hvor det nye huset skal stå. Dette selvfølgelig for at moder jord skal velsigne dem med et lykkelig liv i dette nye huset. Hvis noe større skal bygges fortalte de at større ofringer må til, som for eksempel et levende menneske.

Utsikt over gigantiske La Paz omringet av fjell

Neste stopp var Uyuni. Vi ankom byen så tidlig som 0500 og uten hostelreservasjon ble dette en noe slitsom start på dagen. Ordnet seg dette, vi fant en åpen café med frokost og kunne begynne å lete etter et sted å sove. Så tidlig på morgenen virket byen forlatt og minnet noe om en gammel amerikansk western-by med sine gater som endte ingensteds.

Vi gikk bortover gaten da bilen på bildet plutselig mistet hjulet som ligger på andre siden veien. En noe brå start på morgen for både oss og sjåføren, men det gikk heldigvis helt fint med sjåføren, kanskje noe verre med bilen.

Etter en liten siesta på hostellet var det tid for saltørkenen – El Salar. Salar de Uyuni er verdens største saltørken med sine 10 000 kvm med salt.

Saltbygg

Fant ikke det norske flagget

Etter en times tid på saltørkenen følte vi egentlig at vi hadde sett ørkenen og var noe slitne. Vi kjørte en halvtimes tid til et område hvor regnvann hadde samlet seg. I det solen gikk ned ble området til et gigantisk vannspeil som var perfekt for en liten photoshoot. Plutselig var vi ikke så slitne og resultatet av photoshooten ble ganske stilig.

-Helle

Endelig var det tid for å oppleve selveste Machu Picchu. Etter 3 timer i buss og en tre-timers gåtur lang togskinnene kom vi frem til Aguas Calientes eller Machu Picchu Pueblo. Her sov vi én natt før vi gikk de siste høydemetrene opp til Inkariket.

May-Linn fikk drømmebursdag på Machu Picchu, hun kommer nok ikke til å glemme 25-års dagen sin med det første. Vi feiret også at det var 1 år siden første gang vi møttes i Vietnam 🙂

Gjengen på Machu

Ruiner kan man se overalt i Peru, men det jeg fant mest imponerende var plasseringen av byen. Ikke enkelt å vise med bilder hvor utrolig bratt det var ned fra ruinene, men tro meg det var bratt. Helt utrolig at Inkaindianerne i det hele tatt klarte å finne denne plassen, men god oversikt hadde de hvertfall.

Disse lamaene må jo bare bo på verdens beste plass, selveste Machu Picchu

Ved det helligste området på plassen fant vi slike murer, hvor arbeidet var gjort så nøyaktig og bra at det er umulig å få et papirark mellom disse steinene.

Vanskelig å beskrive dette stedet, det må bare oppleves. For en plass, for et byggverk og ikke minst for et fantastisk landskap!

-Helle

Etter Lima gikk turen til Cusco med fly. Cusco ligger på 3 400 m.o.h. og vi var litt spente på hvordan høyden ville føles på kroppen. Det gikk veldig greit den første dagen så andre dagen i Cusco planla vi vår første tur herfra. Første fjellturen på lenge gikk til Montaña de Colores som ligger ca. 2,5 time utenfor Cusco. Fjellet ligger på 5 200 m.o.h. og ble først oppdaget for 3 år siden da det har ligget under isbre inntil nylig.

Vi ble hentet i Cusco 0300 på morgenen og kjørt ut til en liten landsby hvor vi fikk servert en typisk peruansk frokost med coca-te, søtt brød og egg. Her var forholdene virkelig enkle og det var ganske sterkt å komme innpå et samfunn som er så ulikt det vi er vant til.

Etter frokost kjørte vi videre mot fjellet. For en fantastisk natur! Naturen er helt ubeskrivelig og i tillegg er det alpakkaer overalt som løper rundt i fjellet.

Vår hyggelig guide som var godt forberedt på å ta med en gjeng turister som aldri har vært høyere enn 2 000 m.o.h.. Alle guidene gikk med hver sin oksygenflaske i tilfelle forholdene ble litt for tøffe. Vi startet turen på 4 000 m.o.h. og allerede helt i begynnelsen kunne man kjenne at hjertet jobbet hardt for å kompensere for den tynne luften. Etter 20 minutter var det allerede mange som måtte gi seg og leie hest som kunne ta dem til toppen.

Selv om vi er vant til vakker natur i Norge må jeg si at Peru virkelig kan måle seg, hele veien måtte vi stoppe bare for å ta inn over oss hvor vakkert landskapet var.

Flere plasser på vei opp var det slike boder hvor man kunne få kjøpt vann, brus, snacks og annet påfyll, aldri krise hvis man gikk tom for mat og drikke.

Selv om turen gikk overraskende fint for min del med tanke på høyden kunne jeg ikke si nei takk til litt ekstra hjelp på veien. Guiden vår hadde med seg en flaske som inneholdt en blanding av blomsterekstrakt og alkohol. I følge peruansk tro skal du ved å få helt denne vesken i hendene, klappe tre ganger for så å lukte på den kunne takle høyden bedre. Så da var det ikke annet å gjøre enn å prøve dette ritualet. Litt usikker på om det hjalp, men definitivt en morsom opplevelse i Andesfjellene.

Litt til

Utsikt til Huascarán som er det høyeste fjellet i Peru med sine 6 700 meter.

Til og med på toppen av fjellet fikk man kjøpt vann og mat.

Fikk en ny kompis på toppen som jeg gladelig delte maten min med.

Selv om Montaña de Colores ikke helt stod til forventingene med tanke på fargene vi trodde vi skulle få se var turen opp definitivt en utrolig bra opplevelse.  Veldig spesielt å kjenne hvordan kroppen reagerer på høyde, nå skal det nevnes at jeg var nok veldig heldig som kjente så lite på turen. Linnéa stakkar slet med både hodepine og oppkast på vei ned, hun fikk virkelig kjenne på høydesyken, men slapp oksygenflaska da 🙂

Etter 18 timer på farten og i høyden skal det sies at det var ekstremt godt å legge seg og sove noen timer før turen gikk videre.

-Helle

Endelig stod Lima for tur, Peru og Lima har alltid stått høyt på listen over land og byer jeg har hatt lyst til å besøke. Lima skuffet ikke for å si det sånn. Hostellet vi bodde på lå perfekt plassert i Miraflores som er et veldig fint nabolag. Her var det trygt, enkelt å finne frem og lett å komme seg rundt i Lima fra. På hostellet bodde det også ekstremt mange hyggelige mennesker fra overalt i verden, ikke noe problem å finne noen å henge med.

Hver morgen i Lima bød på tåke og null utsikt, men utover dagen lettet det heldigvis og vi fikk litt bedre utsikt. Til tross for dette fikk vi sett mye av byen, men det er fortsatt et hav av ting å sjekke ut. Uten tvil en by jeg må returnere til!

En av dagene ble tilbrakt i bydelen Barranco, her fant vi museer, strand, streetart og flere hyggelige plasser med mat, drikke og ikke minst is. Vi besøkte fotoutstillingen til peruanske Mario Testino, denne utstillingen må bare ses, utrolig vakker. Vi besøkte også et hisorisk kunstmuseum, må ærlig innrømme at jeg har sett mer interessante saker, men verdt besøket for alle sølvgjenstandene de hadde utstilt.

Vi spiste lunsj i denne togvognen som var det første toget i Peru, overraskende god mat og en herlig atmosfære med hyggelig vertskap.

Bydelen Barranco er kjent for mye gatekunst

En kveld dro vi for å se på noen ruiner som ligger i bydelen Miraflores hvor vi bodde. Dette var ruiner fra mellom år 200 og 700 e.kr., bygd av «the Limas». Vi ble fortalt at før Lima ble til var det slike ruiner overalt, men i dag er det kun disse ruinene vi så som er igjen. De graver fortsatt ut ruiner og antar at om 30 år har de gravd ut hele dette byggverket. De finner fortsatt begravde personer i ruinene som analyseres så om 30 år må jeg nok tilbake for å høre mer om denne historien.

Denne kvelden ble avsluttet med Ceviche som er en peruansk rett som består fisk «stekt» ved hjelp av sitron, utrolig godt! Lima var helt fantastisk, absolutt én by jeg må dra tilbake til. Anbefales som reisemål for alle 🙂

-Helle