Måned: desember 2017

På nytt gikk turen mot Andesfjellene, denne gangen for å se Argentinas og Amerikas høyeste fjell; Aconcagua.

Et lite stopp på veien for å nyte utsikten. I følge guiden var det ikke mulig å gå til toppen så man måtte ta stolheisen opp.

Aconcagua! For å bestige fjellet bruker man ca. 20 dager og 15 000 dollar. Bare å begynne å spare.

Denne dammen heter «Lago de Espejos» som betyr speilvann, men på grunn av lite nedbør var det ikke mye speilbilde å se.

Siste stopp: «Puente del Inka» som er en naturlig utformet steinbro over elven «Vacas». Bygningen på bildene ble tidligere brukt som spa for å kurere diverse sykdommer. I dag er det ikke lov å krysse brua og bygningen står tom.

– Helle

Da stod Mendoza for tur og selveste vindistriktet her i Argentina. Første vingård var Weinert – Bodega y Cavas som er en vingård kjent for sin kvalitetsvin. Vi fikk en innføring i hvordan vin produseres og hvordan den lagres for å oppnå det beste resultatet.

Neste stopp: vinkjelleren hvor all vinene lagres. Vinen lagres enten i store stålbeholder som rommer flere tusen liter vin eller på slike eikefat.

Husker ikke hvor mange liter dette eikefatet rommet, men det var et gigantisk fat. Bak den nederste detaljen på fatet er det en åpning slik at man kan gå inn i fatet og vaske det. Sier kanskje litt om hvor stort dette fatet er 🙂

Neste stopp var en liten fabrikk hvor de produserer hovedsakelig olivenolje, men også blant annet hudprodukter basert på druer.

Her knuses olivenene.

Den knuste massen går gjennom denne maskinen før den siles gjennom stålfatene på neste bilde.

Stålfatene utsettes for trykk på 2-300 kilo for å presse ut væsken.

Til slutt skilles oljen fra vannet i disse beholderne.

Etter denne prosessen kan olivenoljen nytes  🙂

Siste stopp på turen var en vingård hvor de produserer vinen helt uten kjemikalier. De produserer kun vin med god kvalitet og i små mengder.

Vindruer

-Helle

 

Tid for å sjekke ut Andesfjellene! Tilbake til fjells, selv om det er deilig med sol og strand er det nok i fjellene jeg trives best. På forhånd hadde jeg spurt de på hostellet om hvilke turer de anbefalte og søkt litt på nett om vanskelighetsgrad og tidsbruk sånn for å ha med nok klær og mat. Man kan trygt halvere vanskelighetsgrad og tidsbruk, og det er kommer fra en meg som går relativt rolig og tar pauser hele tiden for å spise og ta bilder. Endte derfor med at jeg hadde med mat og klær nok for en hel familie på tur. Dog bedre enn det motsatte, altså å gå tom for mat og klær da 🙂

Nydelig utsikt hele veien opp mot Refugio Lopez.

Refugio betyr altså hytte og turen stopper som regel ved disse hyttene. For å gå på toppen må man gjerne ha både guide og klarteutstyr så det får jeg ha til gode.

På vei til Refugio Frey

1700 meter over havet.

– Helle

Etter én uke i Buenos Aires med hinderløp og trening tok jeg turen mot Andesfjellene og Bariloche. Etter 23 timer i buss ankom jeg denne nydelige byen omringet av innsjøer og fjell. Hadde egentlig planer om å bruke første dagen på å bli kjent med byen og da det litt med ro etter bussturen, men det som er så gøy med å reise er at du møter så mange hyggelige folk som gjerne inkluderer deg i planene deres. Det ble derfor ikke en rolig dag, men 27 kilometer med sykling rundt mange av de innsjøene som finnes her.

Klar for tur!

Til tross for blå himmel og sol var ikke temperaturen i vannet noe å skryte av, så godt noen andre tok seg av badinga.

Måtte bare, haha!

Det er så mange hunder i dette landet og de er overalt, men selv om de virker eiersløse ser de bra ut og er kjempesnille.

– Helle

 

Forrige uke i Buenos Aires var det tid for ikke bare mitt første hinderløp, men også mitt andre. Det første løpet var så vellykket og gøy at jeg bare måtte melde meg på et til.

På det første løpet var vi en gjeng på godt over 20 personer som løp sammen. Løpet hadde 30 hinder fordelt over 8 km. Det var opp mot 30 varmegrader og jeg var livredd for å svime av under løpet, men heldigvis inneholdt hindrene både gjørme og vann så varmen var gentlig ikke et problem. I utgangspunktet pleier man jo å løpe for å prøve å få en relativt grei plassering, men det viste seg fort at her var det ingen som brydde seg om plassering. Uansett om du kjente personene eller ikke var det nesten konkurranse om å få lov til å hjelpe hverandre. Det var altså et veldig hyggelig løp og så godt som alle løp sammen fra start til slutt.

Min herlige argentinske familie klar for løp.

Fornøyde etter vel gjennomført løp.

Så var det tid for løp nummer 2. Her var vi bare 4 personer som deltok, men det satte ikke en stopper for stemningen. Dette løpet var noen kortere, bare 5 kilometer med 15 hinder, men her var organiseringen noe bedre og vi fikk til og med startnummer.

2 hinderløp vel gjennomført og de blir definitivt ikke de siste!

– Helle

 

Endelig, etter å ha pratet om pingviner i en liten evighet skulle vi få se disse  skapningene. Planen var egentlig å finne en måte å se de på uten å måtte være med på en organisert tur. Dette viste seg å være umulig da pingvinene bor på en privat øy med sterke reguleringer på antall personer som får lov til å besøke øye hver dag. Godt å høre at de tar så godt vare på pingvinene da.

Dagen startet med en busstur langs kysten ut til Museo Acatushún de Aves y Mamíferos Marinos Australes som er et museum og forskningssenter for fugler og havdyr. Her har de en samling med over 5000 skjeletter. Vi fikk en omvisning av en kjempeflink student som jobbet på museet og hun kunne fortelle oss alt vi ville vite om havdyr og spesielt pingviner og delfiner.

Veldig klar for å se pingviner

Bilde: Paul Domish

Det gledet mitt dyrehjerte at det var strenge restriksjoner for turisme på denne øye hvor pingvinene har bestemt seg for å leve. For å beskytte pingvinene er det kun ett selskap som for lov å tilby turer hvor man kan få lov til å gå på øya sammen med pingvinene. Det er kun 40 personer som kan besøke øya daglig og kun 20 personer kan være på øya samtidig. Vi fikk streng beskjed om at det ikke var lov å ta med noe form for mat, drikke eller andre ting som kunne forstyrre det naturlige habitatet. Det var heller ikke lov å bevege seg nærmere enn 3 meter fra pingvinene, dette var noe vanskelig da noen av pingvinene trasket rundt på det begrensede området hvor vi fikk lov til å gå, men de viste ikke noe tegn til frykt så satser på at det gikk fint.

Bygger rede slik at det er klart til nye pingviner som snart blir født.

Vi fikk kun lov til å bevege oss på et lite området av øya, men øya var bokstavelig talt full av pingviner og det var pingvinreir overalt.

Andre selskaper kan kun tilby turistene å se pingvinene fra båten.

Bilde: Paul Domish

Bilde: Paul Domish

Et stykk fornøyd turist som har fått sett pingviner. Vi fikk én time til å se på pingvinene, én time har aldri gått så fort!

Bilde: Paul Domish

Etter å ha besøkt pingvinene tok vi sjøveien tilbake til Ushuaia. Det er så fint her!

Sjøløver.

Rikt fugleliv her nede.

Bilde: Paul Domish

Etter pingvinsafarien tok mammaen til han jeg kjenner i Buenos Aires meg med på tur med bilen ut til to innsjøer; Lago Fagnano og Lago Escondido. Første stopp langs veien var ved et utkikkspunkt hvor flere enn oss hadde lyst til å beundre det vakre landskapet.

På vinters tid er det populært med hundeslede med disse hundene. Det var over 100 hunder samlet og når en begynner å ule følger et nydelig hundekor!

Lago Escondido (Den gjemte innsjø, eller noe).

Lago Fagnano som er over 10 mil lang!

Denne dagen var virkelig helt fantastisk og en perfekt avslutning på 10 dager i herlige Ushuaia. Tusen takk til den skjønne familien til Hugo som har hjulpet meg med hva enn det måtte være og takk til Paul for bilder og godt lag!

Og Ushuaia, jeg kommer tilbake!

– Helle

Én av de siste dagene i Ushuaia tilbragte jeg på sykkel rundt omkring byen, kan ikke si det nok ganger, men for en nydelig by! Kunne lett ha bodd her =P Skal ikke flytte altså, men denne delen av Argentina er fantastisk. Ushiaua er klemt mellom hav og fjell, uansett hvor du drar er det fantastisk natur!

Chile på andre siden av «fjorden».

Andefamilien på tur.

– Helle

Ny tur! Denne gangen til en nydelig foss: Velo de la Novia, oversatt til norsk : «Brudeslør». Klar for tur med sekk, masse mat og klær. Turen var på ca. 20 minutter i et veldig lite utfordrende landskap, men viktig å være forberedt på alt 🙂

Bildene er tatt av Paul Domish.

– Helle

 

Vi troppet opp tidlig morgen klare for å bestige Cerro Medio. Ushuaia er fantastisk på den måten at her kan man bare ta på seg skoene, pakke sekken og gå i 15 minutter så er man så godt som på fjellet. Vi forhørte oss om ruten opp og den skulle være enkel å gå og enkel å finne. Jeg kan jo bare si det sånn at stien fant vi ikke og turen ble en 3-timers rundtur i skogen. Ikke at det var et nederlag da det var en vakker dag og fin natur. Fikk også leke modell for én dag så dagen ble til slutt innholdsrik den. Paul, som jeg møtte på hostellet i Ushuaia reiser rundt som fotograf, trengte noen å ta bilde av og snill som jeg er stilte jeg selvfølgelig opp 😉

Fikk selskap på veien.

På vei tilbake skimtet vi den perfekte plassen for å ta noen bilder; en noe sliten fotballbane med unger som spilte fotball og med en fantastisk bakgrunn i form av fjell resulterte dette i noen herlige bilder. Var jo veldig gøy å spille litt fotball igjen og da!

Obligatorisk lagbilde.

Neste dag var det klart for forsøk 2, men denne gangen med en lokal guide. Jeg har vært så heldig her nede og fått masse hjelp av familien til én jeg kjenner i Buenos Aires. Broren hans troppet derfor opp denne morgenen med den fine oppgaven med å få oss opp til Cerro Medio. Stien opp var vel egentlig alt annet enn vanskelig å finne, men etter min mening kunne kanskje skiltet vært hengt noe høyere opp. I snøvær bega vi oss ut på turen mot toppen og for en nydelig tur. Det snødde hele dagen, vi hadde utsikt i 2 minutter på toppen og det var iskaldt, men omgivelsene gjorde opp for snøværet. Fikk egentlig litt julestemning på vei opp og siden jeg hoppet over sist vinter var det et gledelig gjensyn med snøen for min del.

Fikk selskap på denne turen og gitt.

Friskt på toppen.

Det måtte en lokal til for å hjelpe oss til toppen. Takk for hjelpa Luciano!

Bildene er tatt av Paul Domish 🙂

– Helle